På ridestellet skal storfolk kjennes

På ridestellet skal storfolk kjennes. Sitatet er hentet fra Henrik Ibsens Peer Gynt og brukes av mange i mange forskjellige sammenhenger. Men at det setter fingeren på noe riktig kan det ikke være tvil om. For både når det gjelder «ridestell» og mye annet så er det ofte slik at de som i alle fall i egne øyne oppfatter seg som «storfolk» har en tendens til å legge mye mer ressurser på bruksgjenstander enn det bruken krever.

Man kan få en god klokke for noen hundrelapper. Mer trenger man ikke legge for til enhver tid å være oppdatert på hva klokken er. Men vil man så kan man utmerket godt legge mangfoldig tusen kroner på en klokke som strengt tatt ikke gjør noe mer enn den billige. Viser hva klokken er. Den varer kanskje dobbelt så lenge, men det kunne man jo enkelt løse ved å kjøpe to av den billige og dermed spart store summer. Om det var det praktiske som var viktig, men slik er det jo ikke alltid. Man vil jo sende noen signaler også om kvalitetsbevissthet, status og annet.

To typer ridebukser

Men nok om dette. Her skal det skrives om ridestell. Eller i alle fall den utrustning som det normalt kreves at en rytter skal besitte. Viktig i den sammenheng er buksene. Den typiske ridebuksen fra gammelt av hadde for eksempel store «poser» på yttersiden av lårene. I parentes bemerkes så er det dette fenomenet som er opphavet til begrepet «ridebukselår» når man snakker om fettansamlingen hos som regel kvinner nettopp på utsiden av lårene. og en skinnlapp i rumpa, og en på innsiden av hvert kne.

Slik er det ikke lenger. De store posene på lårene var til for at buksene ikke skulle hemme rytterens bevegelsesfrihet. Buksene var jo den gangen sydd i stoffer uten elastikk. Ettersom man i dag har et bredt utvalg elastisk materialer så kan ridebukser utmerket godt være ettersittende uten at det hemmer rytteren i hans eller hennes bevegelser. Et annet kjennetegn ved ridebukser har alltid vært skinnlappen i rumpe og mellom knærne. Poenget med skinnet var todelt. Dels for å benytte buksene som ellers lett ville bli slitt av den stadige gnisningen mot salen og dels for å gjøre det lettere for rytteren å ha god kontakt med salen og dermed med hesten.

Begge formål er fremdeles relevante. Derfor ser man også at moderne ridebukser har en slags forsterkning på de deler som har direkte kontakt med hest eller sal. Skinnet er imidlertid normalt byttet ut med et mer praktisk materiale med samme egenskaper.

Videre finnes ridebukser i to forskjellige utførelser. Forskjellen er fra kneet og ned. På den typen som av en eller annen grunn antakelig er oppkalt etter den indiske byen Jodhpur og som dermed kalles jodhpurs går buksen helt ned til foten. Gjerne med en liten oppbrett nederst og ofte med en strikk under foten. Buksen sitter tett rundt leggen. Dette er bukser som brukes i kombinasjon med korte ridestøvler. Eller kanskje ridesko er en bedre betegnelse på fottøyet – også det kalt jodhpurs – som etter hvert har blitt veldig vanlig også utenfor ridesporten.

Den andre buksetypen kalles breeches og er nok den vanligste ettersom de benyttes i kombinasjon med lange ridestøvler. På bilder av klassisk engelsk revejakt – som forresten snart kan bli forbudt – så er det breeches rytterne har på seg. Buksene slutter rett under kneet for at kontakten med hesten skal bli optimal.